Salg av kropp og salg av sex

Jeg selger kroppen min. Nesten hver dag gjør jeg det, i hvert fall hvis man skal bruke terminologien som benyttes når prostitusjon er tema. For de prostituerte selger kroppen sin, det er jo dét de lever av, ikke sant? Men hva med meg, som hver arbeidsdag må befinne meg et gitt sted i kjernetiden mellom ti og tre? Som har kontraktfestet arbeidsuke på 37,5 timer, og som må være tilgjengelig for arbeidsgiver i lunsjen? Du vil kanskje si at jeg ikke selger kroppen min, jeg selger tiden min. Men det er ikke sant. Jeg må bruke hjernen min, stemmebåndene og hendene mine for å utføre jobben jeg til gjengjeld mottar lønn for, er ikke alt dette kroppsdeler?

”Du selger dem ikke, du leier dem jo ut! Det er jo i så fall tjenester du selger!” lyder innvendingene. Men hvis jeg selger tjenester og tid, hvorfor selger prostituerte kropp og ikke sex? Hvorfor snakkes det ikke konsekvent om salg av seksuelle tjenester? Er det fordi man antar at prostituerte samtidig selger en bit av seg selv? En del av seg de aldri kan få tilbake? I så fall tipper jeg at denne delen ikke er en fysisk kroppsdel, men heller den følelsen vi andre liker å kalle ”selvrespekt” eller ”verdighet”. Og jeg vil også være så dristig at jeg tror at den ikke forsvinner idet man utfører en seksuell tjeneste i bytte mot et økonomisk vederlag, jeg tror heller den blir borte når man innser at man har blitt ”prostituert”, med andre ord et offer som ikke kan ta ansvar for seg selv. Merk dere at man ikke jobber som prostituert, man er prostituert. Tittelen forsvinner ikke dersom man får en annen jobb, man kan til nød bli eksprostituert eller tidligere prostituert.

Hva er det med seksuelle tjenester som gjør at de lovlig kan byttes i alt annet enn penger? Trygghet, økonomisk sikkerhet, ømhet, nærhet … alt dette kan man gi og motta i bytte mot sex, og det vil være en privatsak. Så snart det dreier seg om klingende mynt, er saken en annen. Å betale for sex er forbudt, men å ta imot betalingen er lovlig. Hvorfor? Så man kan fordømme og forfølge kvinner og menn som driver salg av sex uten at det blir for tydelig?

Jeg tror stigmatisering, umyndiggjøring og stakkarsliggjøring av de som driver med sexsalg gjør uendelig mye større skade enn prostitusjon i seg selv.

Fra den andre siden:

Nettmøte med Janni

Isabellalund.com

Kvinnelitteratur

Jeg har i løpet av de siste to ukene brukt 17,5 timer på å lytte til kvinnelitteratur på lydbok. Dere vet, litteratur som omhandler de nære relasjoner, kjærlighet, forholdet mellom foreldre og barn osv. I god, melodramatisk såpeoperastil, inneholdt den også en ukjent far, et forvekslingsmysterium og en død person som ikke var død likevel. Teksten oste av følelser, intimitet og dramatikk, og bar i tillegg preg av å ha blitt til ved en eksplosjon i adjektivfabrikken.

I likhet med mye av kvinnelitteraturen jeg leser eller lytter til, var også denne boken skrevet av en mann. Vindens skygge, av Carlos Ruiz Zafon. En bok som ble skrytt opp i skyene da den kom. Personlig ble jeg ikke overbevist, men det har nok mer med personlig smak å gjøre enn med kjønn og tematikk (hadde jeg vært forlegger, ville jeg sagt ”kutt teksten med 2/3, fortrinnsvis i adjektivene, og du kan kanskje ha noe her!”).

Men hvis menn kan skrive kvinnelitteratur, hva er da mannelitteratur? To titler faller straks ned i hodet mitt: Nick Hornbys High Fidelity og Helge Ingstads Pelsjegerliv. Jeg har litt vanskelig for å tro at disse er mer universelle og eksistensielle enn for eksempel Huset med den blinde glassveranda av Herbjørg Wassmo, som gjerne blir trukket fram som noe av det mest kvinnelige av den kvinnelige kvinnelitteraturen. Men så er da heller ikke Pelsjegerliv og High Fidelity mannelitteratur, de er snarere "guttelitteratur". Mannelitteratur er nemlig ingen sjanger. Mannelitteratur er litteratur, på samme måte som mannlige forfattere er forfattere.

Kanskje kvinnelitteratur ikke er avhengig av forfatterens kjønn, men av lesernes? Altså at kvinner liker å lese om følelser, om kjærlighet, hat og svik, om foreldre og barn? Nå er det imidlertid slik at norske kvinner leser mer skjønnlitteratur enn norske menn. Dermed er all skjønnlitteratur potensiell kvinnelitteratur, da den har større sjanse for å bli lest av en norsk kvinne enn en norsk mann.

Når Gert Nygårdshaug klager over at kvinnelige forfattere ikke er opptatt av de store spørsmålene, ønsker jeg å stille følgende spørsmål til ham: Har du lest mange kvinnelige forfattere i det siste? For jeg har snakket med menn som rett og slett skryter av at de aldri har lest en kvinnelig forfatter. Av prinsipp. Fordi de antar at det ikke finnes noe i disse bøkene som kan være relevant. Andre har gått ut i media og hevdet at selv de største av de kvinnelige forfattere aldri kan måle seg med menn. Hvis det er slik at menn ikke leser kvinnelige forfattere fordi de er kvinner, har vi et problem. Da står forfatterens kjønn i veien for litteraturen, ikke på grunn av innholdet, men på grunn av en forutinntatthet hos leseren.

Kvinner leser litteratur skrevet av menn, og litteratur skrevet av kvinner. Da er det kanskje grunn til å anta at forlagene tenker kjønn når de antar manuskripter for utgivelse, at de tenker på de lesende kvinnene og det de tror at disse liker å lese om, når de antar manuskripter. Hvorfor retter Nygårdshaug kritikken sin mot de kvinnelige forfatterne, og ikke mot forlagene eller leserne? Og hvorfor reflekterer han ikke over at mye av ”kvinnelitteraturen” er skrevet av menn?

I et intervju i magasinet FETT sier Unn Conradi Andersen, som har skrevet bok om kvinnelig forfatterskap og mediene, følgende:

De [kvinnelige forfattere] knyttes til begrep som intimitet og det private, og kategoriseres under rubrikken kvinnelitteratur og kvinnelig forfatterskap. Som igjen synes å inngå i et verdihierarki, der disse erfaringene, knyttet til hjemmet og det nære, står lavere og er mindre samfunnsrelevant enn andre typer erfaringer. Mannlige forfattere knyttes ikke i like stor grad til denne sfæren, til tross for at de tar for seg samme tematikk. Dermed får de i større grad tilgang til det universelle.

Hvor går skillet mellom det intime og subjektive og det eksistensielle og universelle? Hvem har rett til å definere de store spørsmålene? Kan man virkelig hevde at intime relasjoner ikke har eksistensielle ringvirkninger? Er det store forskjeller på litteratur skrevet av menn og kvinner, og er det i så fall en fordel eller ulempe? Klarer vi noensinne å se forbi kjønnet når vi leser? Jeg er ingen litteraturviter, men såpass skjønner til og med jeg: Å kalle en bok for kvinnelitteratur, er ikke ment som en kompliment (det heter faktisk en kompliment, så bare spar dere ergrelsen).

Kanskje vil nye generasjoner forfattere i større grad klare å frigjøre seg fra kjønnsgrensene som fremdeles ser ut til å prege litteraturverdenen? Jeg håper det. Det er imidlertid ikke bare opp til forfatterne selv, det handler også om forlagene, om media, og sist, men ikke minst: om leserne.
I samme nummer av FETT som intervjuet med Unn Conradi Andersen, presenteres nemlig en liten uformell lesetest der man skal gjette forfatternes kjønn. Resultatet er ikke så viktig, det som er interessant er at min egen lesning av samme tekst forandret seg, alt ettersom jeg antok forfatteren var mann eller kvinne. Noe å tenke på.

Mer om samme tema:
Lesning er makt - Hanne Ørstavik i Klassekampen

Kritikerne må lese bedre - Tom Egil Hverven i Klassekampen

Listetyranni - Unn Conradi Andersen i Dagbladet

Underholdning for kjønn - Markus Tobiassen i Under Dusken

Kvinnekamp

Denne bloggposten er en hyllest til Hanne Nabintu Herland og Nina Karin Monsen. For lesere av denne bloggen, hvem dere nå enn er (hei, mamma!), vil det kanskje komme litt brått på at akkurat disse er to av mine favorittpersoner. Faktisk kom det litt brått på meg også. Jeg innså imidlertid i dag at uten disse, ville jeg manglet noe vesentlig i livet mitt.

Anna Anka vil bli et forbilde for svenske kvinner. Jeg lo da jeg leste innlegget hennes, som for øvrig var mitt første møte med henne. Så leste jeg noen av de artiklene og bloggene som kommenterte Ankas innlegg, og ble redd.

Jeg har alltid sett til svenske feminister med skrekkblandet fryd. De har virket så målbevisste, så kompromissløse og aggressive i sine utspill og handlinger. Nå skjønner jeg bedre hvorfor: De har mer å kjempe mot.

I Norge er det av og til lett å lulle seg inn i fantasien om at feminisme handler om kvotering, og homokamp handler om rett til å gifte seg i kirken. Etter noen år med statsfeminisme og likestillingsfokus, begynner målene å bli vage, og motstanden tåkete. Har vi det ikke bra, da? Er det ikke bare luksusproblemer vi sliter med? Det er så lett å glemme at likestilling bare er en parentes i historien, den kan lett forsvinne hvis vi ikke tar ansvar for den.

Det handler om valg
Homofile ønsker ikke å tvinge noen til å vie seg, vi ønsker de samme rettighetene som heterofile. Å nekte å vie noen er også en rettighet, men vi ønsker retten til å finne noen som vil. Feminister vil ikke tvinge kvinner ut i arbeidslivet kledd i herreklær og med barna i barnehage fra spedbarnsstadiet, vi ønsker at kvinner og menn skal ha de samme mulighetene til å velge, uansett hva valgmulighetene består i. Og det man selv velger, skal ikke gjøres til en allmenn regel for hva som er riktig for andre. Menn skal ikke velge for kvinner, foreldre skal ikke velge for sine barn.

Det handler om motstand
Feminisme og homoaktivisme innebærer ikke kamp mellom menn og kvinner, homofile og heterofile,. Det handler heller ikke om at menn skal bli feminine og kvinner maskuline, hva det nå skulle bety. Kampen det er snakk om, er kamp mot diskriminering og urettferdighet.

Kamp er imidlertid avhengig av noe konkret å kjempe mot. Derfor er jeg så glad for at Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland med ujevne mellomrom kommer med utspill. De synliggjør motstanden og minner meg på hvorfor det er viktig å ikke sovne. Det er fremdeles en kamp, ikke mot Monsen og Herland, men mot holdninger som ikke er forenlige med et samfunn der homofile og heterofile kvinner og menn er likestilte.

Nina Karin Monsen og Hanne Nabintu Herland hjelper meg å formulere mine egne holdninger, prinsipper og tanker, og for det er jeg dem evig takknemlig.

Spenningsfall over motstand

Jeg er ikke i stand til å trekke konklusjoner om norsk skole, først og fremst fordi den eneste referanserammen jeg har, er min egen skolegang. Det er lenge siden, og jeg vet mye er annerledes. Jeg har hørt rykter om at det ikke lenger bare handler om å styrke de svake og stagge de sterke, jeg håper det er riktig. Jeg håper de som har "lett for det" også får de utfordringene de trenger for å ikke stagnere og gå utenom. Likevel er jeg skeptisk til forslagene om å gjeninnføre karakterer i barneskolen.

Jeg leste Cathrine Sandnes' tekst "Knapper og glansbilder" i Dagbladet lørdag 29. august og kjente igjen meg selv som skoleelev:

Hadde jeg hatt stemmerett som niåring, er det ingen tvil om at jeg hadde stemt Høyre. For den ni år gamle utgaven av meg selv, som ikke kunne utstå gruppearbeid og helst ville hatt karakterer fra første skoledag, ville utsikten til å håve inn gullknapper utvilsomt vært en lykke.

Jeg var veldig konservativt anlagt som barn. På alle områder. Jeg var for individets frihet, og imot alt som smakte av overformynderi, alt ifra faste leggetider til forbud mot hønsehold i tettbygd strøk. Jeg gledet meg enormt til ungdomsskolen, ikke bare skulle jeg bli kvitt oppsopet som sinket undervisningen når vi fikk nye klasser, vi skulle også få karakterer som for alvor ville skille klinten fra hveten.

Nå ble ikke ungdomsskolen helt som forventet. Det var ikke karakterene som skilte klinten fra hveten, tvert imot. Dårlige karakterer var et hederstegn, et bevis på at man ga faen og brukte tiden sin på viktigere ting, som sminke, fester og gutter.

Det meste av ungdomsskolen står for meg som en tåke av angst og mislykkethet, på tross av mine beviselig gode karakterer. Likevel er det noe jeg husker: Utregningen av spenningsfall over motstand i valgfag elektronikk.

Jeg skjønte virkelig ikke bæret. Det ga ingen mening! Volt og ampere og ohm i en salig blanding, og jeg satt på bord med sønnen til formannen på elektrisitetsverket, et enda større skolelys enn meg selv. Konkurranseelementet virket ikke stimulerende, tvert imot.

Så, plutselig, idet jeg satt og gnuret over kladdeboka en sen kveld, skjønte jeg det. Inntil denne kvelden hadde jeg konsekvent unngått alt som ga motstand, pun intended. Jeg var såkalt "skoleflink", noe som, i hvert fall på min skole, betød at jeg gjorde det jeg skulle og ventet på at resten skulle bli ferdig. Jeg var ikke vant til at ting skulle være vanskelig, var de det, ga jeg opp. Derfor lærte jeg aldri å danse, eller å spille piano skikkelig.

Da jeg skjønte hvordan jeg skulle regne ut spenningsfall over motstand, følte jeg meg som verdensmester. Litt senere fullførte jeg og makkeren min høyttaleren vår som de første i elektronikklassen, før sønnen til formannen på elektrisistetsverket. Det var tilfredsstillende, men ikke så tilfredsstillende som det å ha regnet meg fram til riktig svar.

Gleden jeg følte over å regne ut spenningsfallet var på ingen måte knyttet opp mot karakterer, det var ren, skjær mestring. Jeg hadde støtt på et problem og løst det. For meg var det en ganske uvanlig følelse, til tross for at jeg befant meg i karakterskalaens øvre sjikt. Jeg tror at hvis man klarer å sette alle elever i stand til å oppnå denne følelsen, vil mye være gjort.

Valgfag elektronikk var et fag uten karakterer. Jeg tror likevel det ga meg noe som kunne minne om karakter.

Er det bare jeg som ser likheten...?

(Bilde lånt fra Dagbladet)


(Bilde lånt fra noen andre)

Om dannelse og likestilling

Ok, så er det kanskje ikke helt politisk korrekt å omtale Erna Solbergs vekt som "den store elefanten i rommet som alle ser, men ingen tør snakke om" (Kjell Terje Ringdal i Dagbladets Magasinet 29.08.09). Likevel lurer jeg på om det kanskje ikke heller er Frank Aarebrot som tramper i klaveret, der han stormer inn som en uflidd ridder i smussete rustning og med følgende ord kommer Kvinnekjønnet, overvektig eller ikke, til unnsetning:

Hvis man mener alvor med likestilling, skal vi være varsomme med å kommentere utseendet til kvinner. For de tilbringer så mange flere minutter foran speilet at de skal behandles mer varsomt enn menn. Det koster ingenting å være litt dannet. Kall det gjerne gammeldags.

Nå bruker vel også gjennomsnittsmannen et par minutter mer enn Aarebrot foran speilet om morgenen, men likevel. Skal kvinner ha ekstra beskyttelse fordi vi, forfengelige små dukker som vi er, bruker tid på utseendet? Hadde det ikke vært like greit å si at man skal være varsomme med å kommentere utseendet til offentlige personer (og andre), punktum? Men nei, det koster ingen ting å være litt dannet, og dannelse innebærer som kjent at man som mann ler litt overbærende av kvinners evige mas om sminke, mote og kropp, og deretter går på pub med gutta og diskuterer viktige ting som fotball, politikk, økonomi og krig og fred og sånn. Så kan damene ha sminken sin i fred. Dét er likestilling som fungerer i praksis!

Et siste lite spørsmål: Om Erna Solberg brukte aldri så mange timer foran speilet, ville det neppe forandret BMIen hennes nevneverdig. Betyr det at det er fritt fram for å kommentere vekta hennes likevel?

Red 1.09.09: NÅ blir det nok mindre fokus på vekta, hurra!

Er det ikke litt rart at...

...seksuelle preferanser antas å si noe om ditt eget kjønn? Hvis du liker å ha deg med menn, antas det at du er en kvinne, og hvis du liker å ha deg med kvinner, antas det at du er en mann. Så har vi de homoseksuelle, eller homofile, om du vil. Ikke bare pådyttes de (vi) en identitet basert på hvem man foretrekker i senga og som eventuell livsledsager, det settes også spørsmålstegn ved kjønnet. En mann som liker menn kan ikke være en ordentlig mann, kan han vel? Noe må være galt! Han må ha hoftevrikk og knekk i håndleddet og interesse for mote og sminke, og det er sikkert noe annerledes med hormonene/kromosomene/kjønnsorganene (velg selv hvor kjønnet sitter i dag). Og en kvinne som liker kvinner, vel... rund, kortklipt og med bart (hormonfeil, vettu). Ikke akkurat et bilde på feminin ynde. At høflige, velstelte menn med interesse for mote også finnes i den heterofile leiren, og at runde, kortklipte kvinner som regel bor på landet med mann og barn, det påvirker ikke stereotypiene nevneverdig.

Er det ikke litt rart at Jan Thomas har fått kvinnelig dansepartner? spør en annen Jan Thomas, nemlig Jan Thomas Holmlund i Dagbladet. Jeg synes ikke det er så rart. Det hadde vært spennende hvis han hadde hatt det, men jeg synes ikke det er rart at han ikke har det. At Jan Thomas er gift med en mann, gjør ham ikke annerledes enn de andre mennene som deltar, og som danser med kvinner. Det er faktisk ingen forutsetning at man skal begjære dansepartneren sin.

"For oss andre ville grensa for hva offentligheten skal akseptere som normalt, blitt flyttet enda nærmere virkeligheten. For i virkeligheten danser homofile menn med andre menn", skriver Holmlund, og definerer samtidig "Skal vi danse" ut av denne virkeligheten. All ære til ham for å sette fokus på temaet, men hvis homofile menn kun kan danse med andre (homofile) menn, da er ikke grensene egentlig flyttet noe særlig.

I got news for you: Homofile menn danser med heterofile kvinner. De danser også med lesber, tykke som tynne, med og uten bart. Homofile menn svinger seg med mennesker med udefinert kjønnsidentitet og med transpersoner, aseksuelle og bifile.

Om Jan Thomas' kvinnelige dansepartner er et reaksjonært eller nytenkende valg av Tv2, er faktisk også opp til seeren å bestemme. Jeg velger å se det som det siste inntil det motsatte er bevist.